Dette er en artikkelserie som kommenterer den japanske standarden (Nippon), som du kan lese om i sin helhet et annet sted på min hjemmeside. Artiklene er hentet fra boken "Den japanske hunden - ett hundrede emner for studie", skrevet av Hajime Watanabe og oversatt til engelsk av Susan Houser og Shigekazu Kuribayashi. Den norske versjonen er oversatt av undertegnede.

Standarden er inndelt i 12 deler, hvor hver del har en verdi i forhold til helhetsbedømmelsen, som er gjengitt i prosenter (%) nedenfor:

1) Uttrykk og temperament 15% (Essence and expression)

2) Generelle fysiske særtrekk 10%

3) Ører 8%

4) Øyner 4%

5) Snuteparti 7,5%

6) Hode og nakke 7,5%

7) Forben 10%

8) Bakben 10%

9) Bryst 10%

10) Rygg og kryss 8%

11) Hale 5%

12) Pels 5%

1) UTTRYKK OG TEMPERAMENT

Verdien av hundens temperament og måten den viser dette på (hundens totale personlighet), er vektlagt med 15% av helhetsvurderingen av hunden ved bedømmelsen. Dette er den høyeste enkeltverdien, og viser hvor stor vekt japanerne legger på hundens uttrykk (expression) og temperament.

Her skal vi ha klart for oss standardens ord om at den japanske hunden er; stolt, modig og kvikk, samt at den skal ha et godt temperament og evnen til å bevege seg hurtig. Hr. Watanabe går grundig inn på dette i sine kommentarer.

Han deler avsnittet inn i seksjoner. Den første (A), kaller han "hundens raserenhet" - den andre (B), kaller han "hundens medfødte trekk".

Seksjon A: RASERENHET

Dette punktet er selvfølgelig helt vesentlig. Men det har ikke den samme betydning i dag som i de første årene (før 1930), da rasen ble gjenoppbygget. I de dagene var raserenhet garantert ved at man kjente hunden. De som reiste rundt for å finne gode eksemplarer av rasen, måtte stole på landsbyens folk som kjente den enkelte hund og dens forfedre. Siden raserenhet idag ikke lenger er noe problem for oppdretterne (hundens identitet er garantert i dens stamtavle), går H. Watanabe over til seksjon B.

Seksjon B: MEDFØDTE TREKK

Hr. Watanabe deler denne seksjonen inn i to kategorier; 1: de spesifike mentale trekk og 2: de generelle mentale og fysiske trekk. (Kombinasjonen av fysiske og psykiske aspekt). Disse to utgjør tilsammen hundens helhetlige temperament.

1. DE SPESIFIKKE MENTALE TREKK.

Ordet "Essence" kan defineres ved de japanske betegnelsene "Kan-i" (djervhet), "Ryosei" (godt lynne) og "Subuko" (naturlig væremåte). Disse tre mentale karaktertrekk må den japanske hunden ha. De blir nærmere omtalt nedenfor. Hundens mentalitet vil bli bedømt utfra hvordan den uttrykker sitt temperament gjennom sitt kroppsspråk, ved f.eks. hvordan den beveger øyne og ører, bærer hodet, reiser bust eller hvilken måte den bærer halen på.

"KAN-I". Dette japanske ordet kan ikke oversettes korrekt til norsk. Men det japanske ordet "Kikaku" (på engelsk "spirited"), dekker btydningen godt. På norsk må det bli en kombinasjon av ord som "tapper, stolt, årvåken, rolig, uredd, lydig", som er mest dekkende. Med andre ord; en hund med "kan-i" er tapper, uten å være vågal. Stødig og observant overfor farer, og alltid under eierens kontroll. En hund som har disse egenskapene vil automatisk utstråle verdighet og kraft. For å finne ut om hunden har "kan-i", må vi huske at det betyr mental sunnhet og sterk psyke.

På hundeutstillinger i Japan blir hundene stilt ansikt til ansikt (faced off). En hund som har "kan-i", vil stirre på sin rival uten at blikket viker. Dersom den ikke gjør dette mangler den "kan-i".

En hund som har "kan-i" bærer halen krøllet over ryggen. Hvis den fører halen mellom bena, viser den total mangel på dette. God "kan-i" er det når hunden står stødig med hodet høyt hevet. (På japanske utstillinger står føreren bak hunden og det er ikke lov å berøre hunden). "Kan-i" er sterk vilje, selvsikkerhet kombinert med ro, stolthet og verdighet. Dersom hunden på utstillinger angriper sin rival uten grunn, provoserer frem en slåsskamp eller den ikke lystrer sin eier, er dette en oppførsel som ikke må forveksles med "kan-i".

"Kan-i" er ifølge Hr. Watanabe den viktigste karakteristikk av den japanske hundens mentale tilstand, og vil alltid være dens største verdi.

"RYOSEI". Oversatt til norsk betyr ordet "god natur". Trofasthet, lydighet og de egenskapene som gjør en hund til en god vakt- og selskapshund; intelligens, dyktighet og et godt lynne. En hund med disse egenskapene vil reagere hurtig og ha god kontakt med eieren. Den må være tøff, fordi dette kan være nødvendig på jakt når hunden skal adlyde en ordre om å angripe viltet. Her sier Hr. Watanabe at "kan-i" og "ryosei" er to sider av samme sak, og nøye forbundet med hverandre.

En hund med "kan-i" har også "ryosei" fordi det ene begrepet ikke kan eksistere uten det andre.

2. GENERELLE MENTALE OG FYSISKE TREKK

Hundens evne til å bevege seg hurtig, og være kvikk og aktiv. For å kunne være hurtig må hunden være observant på hva som skjer rundt den til enhver tid, samt ha skarpe sanser. Den viktigste sansen er luktesansen og hørselen. Hr. Watanabe sier at det er disse sansene som gir hunden kontroll. Som jakthund er den avhengig av disse sansene for å overleve når den skal slåss med bjørn, grevling, hjort etc.

For en vakthund er luktesans og god hørsel også viktige egenskaper for å kunne fungere tilfredsstillende. En hund kan være overfølsom med nervøst temperament, og bli opphisset for ingenting. Den kan også vise feighet. I følge Hr. Watanabe er dette diskvalifiserende egenskaper. Den andre ytterligheten er en hund som er treg eller beveger seg sakte. Idealet er en hund mellom disse to ytterpunktene. En hund som er passe kvikk, vil også være rolig og trygg. Den vil ha evnen til å reagere hurtig på angrep, forsvare seg og varsle når det er nødvendig.

Den japanske hunden skal i jaktsammenheng være "stille som et tre og usynlig blandt trærne". Dessuten skal den være "hurtig som lynet for å kunne fange sitt bytte".

I standarden står det at hunden skal ha elastiske, lette steg. I følge Hr. Watanabe skal hunden i alle tre gangarter (gange, trav og gallopp), ha et mykt bevegelsesmønster. Medfødt bevegelsesmønster er ikke nok. Hunden må trenes for å oppnå den nødvendige fleksibile styrke som skal til for at bevegelsene skal bli korrekt. Trening skal utføres hver dag.

På japanske utstillinger er det helt uakseptabelt å vise en fet eller utrenet hund. Hr. Watanabe sier at mangel på kondisjon vil ødelegge hundens bevegelser.

En hund i mental balanse, med skarpe sanser, og som er hurtig og veltrenet, har mulighet til å reagere uansett når det skulle være. Til sammen vil alle de nevnte punktene utgjøre det ønskede temperamentet for den japanske hunden. Temperamentet og hvordan hunden viser dette, må alltid være den viktigste enkeltfaktor ved bedømmelsen av en Shiba.


|Hjem| |Om kennelen| |Om meg| |Importer| |Champions| |Kort om rasen| |Div artikler| |Shibaens historie| |Japansk standard| |Kommentar standard| |Valper| |Lenker| |Nyheter| |Gjestebok| |English version|